František Kupka

I månedsskifte mars-april var klasse 3SF på skoletur til Praha. Vi hadde en fantatisk uke med sol, varme, kunst, mat og ikke minst flott arkitektur. Den siste dagen tilbringte vi noen timer på Nasjonal Galleriets moderne avdeling. Blant mange fabelaktige kunstnere plukket jeg ut en favoritt.

František Kupka (1871-1957) er en tjekkisk kunstner. Han tok en klassisk utdannelse i hjemlandet, men da han senere reiste til Paris for å utfolde sine kreative evner, fikk han sansen for moderne kunst. Abstraksjon og kubisme fanget særlig hans oppmerksomhet. Et av hans kjente verk henger i Praha. Navnet på dette mesterverket er Cosmic Spring 1. Det er en organisk og dynamisk komposisjon med mye liv. Han spiller på komplimentærfarge kontrasten, men også en del pasteller. Dette gir komposisjonen et hermonisk og balansert uttrykk.

Kupka har malt flere malerier i samme stilen, men grunnen til at akkurat dette faller i smak hos meg, ligger i hans bruk av farger og den åpne komposisjonen som trekker oss inn i bildet. Jeg får assosiasjoner til et eventyrland fylt med blomster. Det er en komposisjon der hver enkelt kan velge hva de vil se i bildet. Man kan fantasere om hva man vil.

Marimekko

For noen uker siden var hele klassen på besøk hos kunstforeningen i Stavanger. De hadde tre utstillinger på daværende tidspunkt. Den første utstillingen vi så heter "Celebert Taffel" og den er utviklet av modisten Kirsti Nordberg Moe. Her fikk vi se mange fantastiske hatter. Moe er kjent som norges hattedronning. Hun har blant annet laget mange hatter for HKH Dronning Sonja. Jeg ble facinert av å se på det fine håndarbeidet.


Etterpå gikk vi inn i noe som viste seg å være en helt annen stil. Fredrik Lindquist jobber med det tradisjonelle tresnittet. Han bruker stoff i spraglende farger til å framheve sitt uttrykk. Jeg har aldri sett en lignende uttrykksform, og ble ganske inspirert.

Til slutt beveget vi oss inn i hovedutstillingen. Her fikk vi en innføring i marimekkos utvikling gjennom tidene. Marimekko er et finsk firma som ble grunnlagt i 1951. Grunnleggeren av marimekko heter Armi Ratia. Merket hadde sin storhetstid på 60- og 70-tallet. Ratia fikk finske designere til å tegne mange av mønstrene for seg. Marimekko har blitt et varemerke som er kjent for enkle, funksjonelle klær med sterke, abstrakte mønstre. De siste årene har merket fått en enorm oppblomstring. Nå er det ikke lenger bare stoffer og klær som står på produksjonslistene. Alt i fra dokoster til servietter blir nå laget, og populariteten er stigende.

Vibeke Stølen Andrup

Vibeke er en norsk klesdesigner. Det som er litt spesielt med henne er at hun holder seg til et materiale; ull. Denne ullen er av ypperste kvalitet og kommer fra Peru. Hun foretrekker jordfarger som lys gammelrosa, off-white og forskjellige bruntoner. I 2005 startet hun sin egen bedrift "Alpaca society". Bedriften har nå fire ansatte, og de leverer varer til over hundre butikker i Norge. i 2010 var en ny kolleksjon klar til Oslo Fashion Week. Hun designer klær til dame, herre og barn. I tillegg har hun en interiøravdeling. Klærne har en kvalitet, og skal se fine ut samtidig som de er brukervennlige. Den nye kolleksjonen er delt i to. En ganske klassisk 50-tallsstil, og en hverdagslig stil.

Jeg liker dette designet veldig godt, og føler at dette designet er typisk norsk. Det er laget til norske forhold. Man ser at det er av god kvalitet, og dette mener jeg er et kjennetegn på skandinavisk design. Det vi kan se generelt i norsk design for tiden, er at strikking begynner å bli populært igjen. Dette ser vi i de store kjedebutikkene, men også i små bedrifter som "Alpaca society".

Serieglobus

Serieglobus er en utstilling som har vært i Sandnes noen uker nå. Det er en utstilling som presenterer tegneseriekunstnere fra ulike deler av verden. Alle tegneseriene har noe til felles. De gir oss et skråblikk på verdens konflikter. Disse tegneseriene er ikke lagd bare for å underholde, men de har et viktig budskap. Man lærer noe av å lese dem. Jeg leser ikke så mye tegneserier, men disse var utrolig spennende også for meg å lese. De gir oss rett og slett det de sier vi skal få; et skråblikk på verdens konflikter.

Jeg pekte meg fort ut en favoritt. Hun heter Marjane Satrapis, og hun er en tegneseriekunstner. Hun er født og oppvokst i Iran, og dette preger hennes tegneserier. Tegneseriene har blitt prisbelønte bestselgere over store deler av verden. Hovedverket heter Persepolis, og er en selvbiografi. Her får vi høre om hennes oppvekst i Teheran, ungdomsårene i Østerrike og hjemkomsten til Iran på 90-tallet. Her kan du lese mer om henne

Tegneserien er enkelt bygd opp i svart/hvitt. Dette virkemiddelet hjelper oss til å fokusere på det som er relevant og viktig for å forstå budskapet. I tegneseriene hennes blir det gitt en god skildring av ting som for eksempel skolesystemet, klesnormene og ikke minst krigen mot Irak.


Noe jeg personlig liker veldig godt er at hun greier å kombinere humor og alvor på en god måte. Det er morsomt å lese, samtidig som det er lett å forstå alvoret i situasjonene hun har opplevd. Anbefales sterkt! Kan kjøpes her.

Krig og politikk påvirker!

John Heartfield (1891-1968) var en tysk kunstner og kommunist. Han er særlig kjent for sine fotomontasjer. Helmut Herzfeld er hans egentlige navn, men han byttet i 1916 da den tyske nasjonalismen blomstret.

Et av hans mest kjente verk kan vi se nedenfor. Teksten nederst på plakaten er tysk, og oversatt til norsk lyder den slik: "Hurra, smøret er borte!". Vi ser en familie med både voksne og barn som sitter å spiser metallgjenstander. I bakgrunnen ser vi tydelig et portrett av Hitler. Det er ikke lett å se det i denne størrelsen, men dersom man zoomer inn, så ser vi at veggen er prydet med hakekors. Dette er et kjennetegn på Heartfields kunst. Han bruker det ikke nødvendigvis som hovedelement, men han skjuler det gjerne i bakgrunnen. Dette har han også gjort i dette eksempelet.

Det ser ut som om handlingen på bildet finner sted i et allminnelig hjem. Alt tyder på at familien har en grei levestandard. Allikevel spiser de metall? Hvorfor? Det merkes at det ligger noe dypere bak det hele.

Bildet har en slags sepia-effekt. Nesten svart-hvitt. Dette gir kanskje plakaten et litt trist og grått preg. Han har kanskje gjort det med vilje? Det virker ikke som om lyset har en spesiell innfallsvinkel. Dette fører til at det i liten grad blir skapt sterke kontraster. Komposisjonen er dynamisk. Det er akkurat som om vi bare får sett et lite snitt av noe større. Det kan se ut som om han har brukt blyanter. Han har vært nøyaktig, og det kan med et raskt øyekast se ut som et fotografi. Det hele oppleves veldig realistisk.

Kunstneren var som sagt tilhenger av kommunismen. For en kommunist er det naturlig å ha sterke innvendinger mot Hitler og nazimen. Det Heartfield har gjort, er at han har illustrert et sterkt budskap på en sarkastisk måte. Et virkemiddel han har brukt er overdrivelse. Han har satt det hele på spissen.

 For å trekke inn historien bak det hele, så kan vi gå nærmere inn på tida rundt 2. verdenskrig. Hitler bestemte alt, og han lot alle pengene fra statskassa gå med til jernproduksjon. Alt han tenkte på var å bygge opp krigsmaskineriet. Alt han tenkte på var makt. Han tenkte på sitt eget beste. Hvordan skulle menneskene kunne leve på dette? De sultet!  Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord. Det er helt sant også i dette tilfellet. Heartfield har greid noe som er krevende. Han har greid å få fram et viktig budskap gjennom bare en eneste illustrasjon. Jeg tror at denne tegningen er en sarkastisk metafor på Hitlers politikk, og hvordan den påvirket den allminnelige befolkningen. Personlig så liker jeg kunst med mening. Derav liker jeg også dette kunstverket godt. Det for enn til å tenke, og jeg er sikker på at det fikk mange til å tenke også rundt tiden det ble laget.

Jeg syns det er spennende å se hvordan kunst blir påvirket av samfunnssituasjoner som krig og ikke minst politikk. Det viser at folk har meninger,  og at folk har behov for å ytre sine meninger gjennom andre måter enn bare å snakke. John Heartfield må ha kjempet hardt for det han stod for. Han var sikkert ikke akkurat hjertelig velkommen i nazismenes rike!

Korsfestelsen av Edvard Munch

Dette er et maleri som er malt av Edvard Munch. Han var en norsk kunstner rundt århundreskiftet 1800-1900 tallet. Han har malt mye forskjellig, men blant de mest kjente verkene finner vi Skriket og Madonna. Korsfestelsen er ikke blant de mest kjente, men jeg fant det ganske interessant.

På dette bildet så ser vi helt tydelig en korsfestelse. En mann som henger på et kors. Foran korset står en hel folkemengde. De blir dratt inn i bildet. Noen mennesker ser vi bare konturen av, mens andre ser vi helt tydelig. Det ligger en dyster stemning bak det hele. Han har stort sett bare brukt mørke farger, som stiller seg i kontrast til de opplyste ansiktene. Blikkfanget er omtrent midt på bildet. Mannen på korset er gul og trekker til seg oppmerksomhet. Lyset har ikke en spesiell innfallsvinkel, og maleriet er ikke realistisk i forhold til proposisjoner eller farge.

Maleriet gir en følelse av redsel og angst. Det er noe mystisk med det. Litt dyster stemning. Jeg begynner å tenke gjennom hva som egentlig skjer her. En mann blir korsfestet, men blir han det? Eller blir han bare det psykisk? Kanskje han prøver å male følelsene sine? Jeg tror at det er Munch selv som henger på korset. I forgrunnen ser vi noen slemme personer. Jeg går ut i fra at dette er kunst kritikere. Mennesker som kritiserer kunsten hans. Han føler seg korsfestet av dem. Folkemengden står vendt mot korset, og ser triste ut. Dette er kanskje "vanlige" mennesker. Men menneskene i forgrunnen ser en annen vei. De bryr seg ikke.

For min egen del er det lett å sette seg inn i situasjonen. De fleste har en gang opplevd at alle går i mot en. At alle andre er uenige i det man sier. Dette er en forferdelig følelse, og man fører seg nesten korsfestet. Alle står å håner deg, og du kan ikke gjøre noe. Du bare henger der. Munch får fram meget godt hva han mener gjennom farger og ikke minst komposisjon. Det at han selv er gul, og henger mitt i bildet er bra, med tanke på at det er han som er hovedpersonen. Munch bruker kunsten sin til å formidle hva han føler. Det ligger noe dypt bak det han gjør. Dette er noe av det jeg liker med kunsten hans.

Morten Traavik

Morten Traavik (38) er en norsk multikunstner. Han formidler alvorlige temaer på en ironisk måte gjennom kunst. Kunsten provoserer og vekker oppsikt, både positivt og negativt. Dette gjør han blant annet ved å gjøre narr av det norske veldedighetsarbeidets organisering. Og for eksempel ved å reise til Nord-Korea for å ta bilder av seg selv sammen med grensevakter og sin røde, hjerteformede elgitar. Han har også organisert en missekonkurranse for landmine-offere i Afrika. Dette er noen eksempler på noe av det han har holdt på med de siste årene:  
Discocracy
Miss Landmine
Pimp My Aid Worker
Hærwerk

Det siste året har han vært ansatt av forsvaret som kunster for deres museum. Han har utformet en serie som er kalt "Hærwerk".  Hærwerk inneholder blant annet våpen som er dekket med leire formet som kjønnsorganer, en rakett iført en kjempe-kondom og noen tankser som er hvitmalt med skriften "Yes" eller "No" på. Flere av hans verk på museet ble raskt fjernet på grunn av press fra øvre makter. Dette mener jeg er meget forståelig. Jeg føler at kunsten framstiller forsvaret som svakt og ømt, istedet for sterkt og maskulint. Men det får man til å tenke, og selvfølgelig så provoserer det mange norske landsmenn.

Personlig så har jeg litt blandede følelser for kunsten hans. Den er positiv med tanke på at moralen hans i mye av kunsten er å fremme likestilling mellom oss rike nordmenn, og for eksempel aids-offere. Han mener at veldedigheten framstiller aids-offrene som noen triste sjeler som bare har det vondt og leit. Han mener at vi ser ned på dem ved å gjøre det på denne måten. Det er jeg egentlig helt enig i. Han framstiller glade unger som leker, og er takknemlig for hjelpen de får.

Men det er også noe negativt i det han gjør. Jeg føler at han motsier seg selv med tanke på misse-konkurransen han arrangerte. Han er for likestilling mellom de som hjelper "offrene" og selve "offrene". Hvorfor arrangerer han en egen missekonkurranse for gruppen som er svakest i samfunnet? De som mangler noen lemmer etter landeminene. Det han gjør da er å sette de i en bås, og bekrefte at de er det svakeste leddet i samfunnet. Men på en annen side så er det vel bra det han gjør? Han hjelper jo folk. Samtidig så må vi ikke glemme at det er kunst han holder på med. Ikke veldedighetsarbeid. Han vil skape noe tankevekkende. Noe som skaper debatt, og det har han absolutt fått til.