Vibeke Stølen Andrup

Vibeke er en norsk klesdesigner. Det som er litt spesielt med henne er at hun holder seg til et materiale; ull. Denne ullen er av ypperste kvalitet og kommer fra Peru. Hun foretrekker jordfarger som lys gammelrosa, off-white og forskjellige bruntoner. I 2005 startet hun sin egen bedrift "Alpaca society". Bedriften har nå fire ansatte, og de leverer varer til over hundre butikker i Norge. i 2010 var en ny kolleksjon klar til Oslo Fashion Week. Hun designer klær til dame, herre og barn. I tillegg har hun en interiøravdeling. Klærne har en kvalitet, og skal se fine ut samtidig som de er brukervennlige. Den nye kolleksjonen er delt i to. En ganske klassisk 50-tallsstil, og en hverdagslig stil.

Jeg liker dette designet veldig godt, og føler at dette designet er typisk norsk. Det er laget til norske forhold. Man ser at det er av god kvalitet, og dette mener jeg er et kjennetegn på skandinavisk design. Det vi kan se generelt i norsk design for tiden, er at strikking begynner å bli populært igjen. Dette ser vi i de store kjedebutikkene, men også i små bedrifter som "Alpaca society".

Serieglobus

Serieglobus er en utstilling som har vært i Sandnes noen uker nå. Det er en utstilling som presenterer tegneseriekunstnere fra ulike deler av verden. Alle tegneseriene har noe til felles. De gir oss et skråblikk på verdens konflikter. Disse tegneseriene er ikke lagd bare for å underholde, men de har et viktig budskap. Man lærer noe av å lese dem. Jeg leser ikke så mye tegneserier, men disse var utrolig spennende også for meg å lese. De gir oss rett og slett det de sier vi skal få; et skråblikk på verdens konflikter.

Jeg pekte meg fort ut en favoritt. Hun heter Marjane Satrapis, og hun er en tegneseriekunstner. Hun er født og oppvokst i Iran, og dette preger hennes tegneserier. Tegneseriene har blitt prisbelønte bestselgere over store deler av verden. Hovedverket heter Persepolis, og er en selvbiografi. Her får vi høre om hennes oppvekst i Teheran, ungdomsårene i Østerrike og hjemkomsten til Iran på 90-tallet. Her kan du lese mer om henne

Tegneserien er enkelt bygd opp i svart/hvitt. Dette virkemiddelet hjelper oss til å fokusere på det som er relevant og viktig for å forstå budskapet. I tegneseriene hennes blir det gitt en god skildring av ting som for eksempel skolesystemet, klesnormene og ikke minst krigen mot Irak.


Noe jeg personlig liker veldig godt er at hun greier å kombinere humor og alvor på en god måte. Det er morsomt å lese, samtidig som det er lett å forstå alvoret i situasjonene hun har opplevd. Anbefales sterkt! Kan kjøpes her.

Krig og politikk påvirker!

John Heartfield (1891-1968) var en tysk kunstner og kommunist. Han er særlig kjent for sine fotomontasjer. Helmut Herzfeld er hans egentlige navn, men han byttet i 1916 da den tyske nasjonalismen blomstret.

Et av hans mest kjente verk kan vi se nedenfor. Teksten nederst på plakaten er tysk, og oversatt til norsk lyder den slik: "Hurra, smøret er borte!". Vi ser en familie med både voksne og barn som sitter å spiser metallgjenstander. I bakgrunnen ser vi tydelig et portrett av Hitler. Det er ikke lett å se det i denne størrelsen, men dersom man zoomer inn, så ser vi at veggen er prydet med hakekors. Dette er et kjennetegn på Heartfields kunst. Han bruker det ikke nødvendigvis som hovedelement, men han skjuler det gjerne i bakgrunnen. Dette har han også gjort i dette eksempelet.

Det ser ut som om handlingen på bildet finner sted i et allminnelig hjem. Alt tyder på at familien har en grei levestandard. Allikevel spiser de metall? Hvorfor? Det merkes at det ligger noe dypere bak det hele.

Bildet har en slags sepia-effekt. Nesten svart-hvitt. Dette gir kanskje plakaten et litt trist og grått preg. Han har kanskje gjort det med vilje? Det virker ikke som om lyset har en spesiell innfallsvinkel. Dette fører til at det i liten grad blir skapt sterke kontraster. Komposisjonen er dynamisk. Det er akkurat som om vi bare får sett et lite snitt av noe større. Det kan se ut som om han har brukt blyanter. Han har vært nøyaktig, og det kan med et raskt øyekast se ut som et fotografi. Det hele oppleves veldig realistisk.

Kunstneren var som sagt tilhenger av kommunismen. For en kommunist er det naturlig å ha sterke innvendinger mot Hitler og nazimen. Det Heartfield har gjort, er at han har illustrert et sterkt budskap på en sarkastisk måte. Et virkemiddel han har brukt er overdrivelse. Han har satt det hele på spissen.

 For å trekke inn historien bak det hele, så kan vi gå nærmere inn på tida rundt 2. verdenskrig. Hitler bestemte alt, og han lot alle pengene fra statskassa gå med til jernproduksjon. Alt han tenkte på var å bygge opp krigsmaskineriet. Alt han tenkte på var makt. Han tenkte på sitt eget beste. Hvordan skulle menneskene kunne leve på dette? De sultet!  Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord. Det er helt sant også i dette tilfellet. Heartfield har greid noe som er krevende. Han har greid å få fram et viktig budskap gjennom bare en eneste illustrasjon. Jeg tror at denne tegningen er en sarkastisk metafor på Hitlers politikk, og hvordan den påvirket den allminnelige befolkningen. Personlig så liker jeg kunst med mening. Derav liker jeg også dette kunstverket godt. Det for enn til å tenke, og jeg er sikker på at det fikk mange til å tenke også rundt tiden det ble laget.

Jeg syns det er spennende å se hvordan kunst blir påvirket av samfunnssituasjoner som krig og ikke minst politikk. Det viser at folk har meninger,  og at folk har behov for å ytre sine meninger gjennom andre måter enn bare å snakke. John Heartfield må ha kjempet hardt for det han stod for. Han var sikkert ikke akkurat hjertelig velkommen i nazismenes rike!